Hvor mye selen daglig?

Ja, en god helse er avhengig av gode gener, men den er også avhengig av en god kost, god fysisk aktivitet, god søvn og et passende inntak av essensielle næringsstoffer som f.eks. Selen og coenzym Q10.

Hva er den passende daglige doseringen av selen til normale mennesker? Normale mennesker? Hvor mange av oss er egentlig normale? 68 % av oss, kanskje? Ja, vi mennesker er like på flere måter enn vi er forskjellige. Imidlertidig finnes det en betydelig biokjemisk forskjell blant oss mennesker. Det er derfor svært vanskelig å si hvem som er gjennomsnittlig og normal og deretter foreslå en ideell daglig dose selen.

Hva sier tallene om studier av selen?
La oss se på tallene fra den offentliggjorte forskningen å se om vi kan få en mening ut av dem. Husk: Vi mennesker har bruk for tilstrekkelig selenkonsentrasjoner i vår plasma for å oppnå en optimal antioksidant- antiviral- og anti-kreftfremkallende beskyttelse [Schrauzer 2009].

Det antatt gunstige området for plasma-selennivået
Hurst og Fairweather-Tait og kolleger, forskere fra Norwich Medical School, University of East Anglia, i Storbritannia har peget på, at det “antatt gunstige område” ligger mellom 120 og 150 nanogram selen per milliliter plasma [Hurst 2010].

Dette gir oss et utgangspunkt. Hvordan kan vi holde vårt plasma-selenstatus på dette nivået?

I 2010 rapporterte Hurst og Fairweather-Tait og deres kolleger om  resultatene fra et randomisert, kontrollert forsøk med et gjær-selenpreparat til friske, britiske menn og kvinner i alderen 50-64 år. Den gjennomsnittlige konsentrasjonen av plasmaselen hos undersøkelsesdeltakerne ved forsøkets start var 95,7 nanogram per milliliter, klart under det anbefalte gunstige området.

10 uker med et daglig tilskudd på 50 milligram selen fra en selengjærtablett økte deltakernes plasma-selenkonsentrasjon til et gjennomsnitt på 118,3 nanogram per milliliter.

10 uker med et daglig tilskudd på 100 milligram selen fra en selengjærtablett økte deltakernes plasma-selenkonsentrasjon til en gjennomsnitt på 152,0 nanogram per milliliter.

Den daglige selengjærtabletten med 50 milligram selen økte deltakernes selennivå opp til den nedre grensen for det anbefalte gunstige området. Den daglige selengjærtabletten med 100 milligram selen økte deltakernes selennivå opp til den øvrige grensen for det anbefalte gunstige området.

Vær oppmerksom på at disse resultatene som Hurst, Fairweather-Tait og kolleger rapporterte, ble oppnådd av menn og kvinner i alderen 50-64 årav kaukasisk nedstigning som hadde en tydelig lav plasma-selenkonsentrasjon ved start av undersøkelsen. Vi bør være forsiktige med å generalisere ut fra denne type homogene grupper i forhold til langt mer forskjellige befolkningsgrupper.

Plasma-selennivåer og risiko for prostatakreft
I 2012 offentliggjorde Hurst og Fairweather-Tait og deres kolleger resultater av en systematisk gjennomgang og meta-analyse av forskningsresultater fra randomiserte kontrollerte forsøk, case-control-studier og prospektive kohortestudier. Alt i alt gjennomgikk de 12 studier med i alt 13.254 deltagere.

Deres meta-analyse viste, at plasma-selenkonsentrasjoner i området fra 120 nanogram per milliliter op til 170 nanogram per milliliter var forbundet med en nedsatt risiko for prostatakreft[Hurst 2012]. Det er brukbare opplysninger.

Plasma-selenoprotein-nivåer
Selen utfører sine biologiske funksjoner primært som en bestanddel av aminosyren selenocystein. Selenocystein er til gjengjeld en bestanddel av 25 selenoproteiner. Blant de bedre kjente selenoproteiner er glutathionperoxidaser, thioredoxinreduktaser, iodothyronin-deiodinaser samt selenoprotein P.

Nå spørs du deg kanskje; hvorfor vi er så opptatt av plasma-selenivåer? Ville det ikke vært bedre å se på plasmanivåene av noen av de helt viktige selenoproteinene? Hva viser undersøkelsene?

Plasma- og blodplatenivåer av glutathionperoxidase
Hurst, Fairweather-Tait og kolleger gir oss noen tall som vi kan se på. For eksempel viste de i deres randomiserte, kontrollerte forsøk med tilskudd av selengjær til friske, britiske menn og kvinner i alderen 50-64 år, at doser på 50, 100 og 200 mikrogram pr. dag ikke signifikant endret nivået av plasma-glutathionperoxidase eller blodplate-glutathionperoxidase.

Selv hos deltagere med et riktig lavt gjennomsnittlig nivå ved undersøkelsens start (95,7 nanogram per milliliter) var plasma-glutathionperoxidase og blodplate-peroxidase ikke følsomme nok som markører for kroppens selenstatus.

Baggrundsnotat: Glutathionperoxidase er navnet på en hel familie av antioksidant-enzymer som beskytter celler og vev mod oksidative skader forårsaket av skadelige frie radikaler. Glutathionperoxidase utgjør normalt 10 til 30 prosent av den samlede mengde selen i plasma.

Husk: Selen flyter ikke rundt i kroppen som et enkelt grunnstoff; det finnes nesten overalt i kroppen som en bestanddel av et selenoprotein.

Optimal glutathionperoxidaseaktivitet ser ut til å nå et platå ved plasmakonsentrasjoner omkring 70 – 90 nanogram per milliliter. Det vil si at  plasma-glutathionperoxidase synes å nå sin optimale aktivitet ved et nivå lavere enn de nivåer som menes at korrelerer med en nedsatt kreftrisiko [Hurst 2010]. Hverken plasma- eller blodplate-glutathionperoxidasestatus er følsom nok til at fungere som markør for en tilstrekkelig seleninntak og et tilstrekkelig selennivå.

Plasmanivåer av selenoprotein P
Selenoprotein P er det mest alminnelige selenoprotein i plasma som står for ca. 25% – 50% av den samlede selenmengden i plasma. Det er særlig rikt på selenocystein, den 21. aminosyre som utgjør en vital komponent i selenoproteinene. Selenoprotein P fungerer som en antioksidant, men har også andre biologiske funksjoner.

Konsentrasjonen av plasma-selenoprotein P er uten tvil et bedre indeks for kroppens selenstatus end glutathionperoxidase, fordi glutathionperoxidaseaktiviteten når optimale nivåer ved lavere plasmakonsentrasjoner.

Plasma selenoprotein P konsentrasjoner
Hurst-undersøkelsen – husk data fra undersøkelsens deltagere – viste plasmakonsentrasjoner av selenoprotein P som begynte å stabilisere seg ved et nivå på 110-118 nanogram pr. milliliter.

Sammenlignet med plasma-glutathionperoxidase-aktiviteten som ser ut til å stabilisere seg ved 90 nanogram per milliliter [Duffield 1999].

NB: Mange faktorer påvirker selenstatus
Husk at det er utfordrende å spesifisere hvilke doser selen man skal ta daglig som vil resultere i gunstige nivåer av plasma- (eller serum)-selen for alle individer. Det er simpelthen for mange faktorer som påvirker opptakelsen av selen fra våres mat og våres selentilskudd.

Kostfaktorer som hemmer selenopptaket
Noen mineraler og andre kostkomponenter kan hemme opptakelsen av selen. Schrauzer identifiserte en lang liste over mineraler og tungmetaller i fødevarer og vann som vil interagere med selen, hvorav mange av dem er selen-antagonister. Når selen binder seg til tungmetaller, f.eks. kviksølv eller cadmium oppnås en gunstig avgiftning. Imidlertid vil selenets binding til andre grunnstoffer resultere i et lavere reservoar av selen til fysiologiske formål [Schrauzer].

Biokjemiske forskjeller som påvirker selenopptaket
Evnen til at å ta opp selen fra fordøyelsessystemet varierer fra individ til individ. For eksempel er det noen tegn på at kroppens respons på seleninntaket kan variere avhengig av kjønn [Ogawa-Wong]. Alder kan også spille en rolle for kroppens respons på seleninntaket [Thompson].

Mange selenundersøkelser har blitt utført med overveiende kaukasiske deltagere fra USA og Europa. Vi har bruk for å kjenne andre befolkningsgruppers respons på selentilskudd.

Selentilskudd, formuleringer og opptak
Forskjellige formuleringer av selentilskudd kan ha stor innflytelse på hvilken hastigheten og i hvilken utstrekning tilskuddet endrer plasma-selenivået. På nåværende tidspunkt er den beste formuleringen til nedsatt kreftrisiko, en organisk selengjær.

Tilskudd basert på selengjær ser ut til å bedre opptaket og bli lengere i kroppen enn tilskudd baseret på syntetisk L-selenomethionin og uorganisk natriumselenit [Bügel; Larsen].

Hva kan vi få ut av disse tallene?
For dem som ikke vet hvor mye selen vi får i oss via maten, er det kanskje et bra sted å starte å få målt seleninnholdet i plasma eller serum? Når vi har en idé om våres plasma-selenstatus, kan vi vurdere hvor stort selentilskudd vi mener vi har bruk for: 50 eller 100 mikrogram om dagen?

Kombinasjonen av selengjær-tabletter og coenzym Q10-kapsler
En siste tanke: Det er også verdt å nevne, at det eksisterer et særlig gjensidig forhold mellom mikronæringsstoffet selen og det biologiske næringsstoffet coenzym Q10. Tatt i kombinasjon synes de to tilskuddene å gi et bedre sunnhetsmessig resultat [Alehagen].

 

Kilder

Alehagen, U., & Aaseth, J. (2015). Selenium and coenzyme Q10 interrelationship in cardiovascular diseases–A clinician’s point of view. Journal of Trace Elements in Medicine and Biology, 31157-162.

Alfthan G., Aro A., Arvilommi H., Huttunen J.K. (1991). Selenium metabolism and platelet glutathione peroxidase activity in healthy Finnish men: Effects of selenium yeast, selenite, and selenate. Am. J. Clin. Nutr. 53:120–125.

Bügel, S., Larsen, E. H., Sloth, J. J., Flytlie, K., Overvad, K., Steenberg, L. C., & Moesgaard, S. (2008). Absorption, excretion, and retention of selenium from a high selenium yeast in men with a high intake of selenium. Food & Nutrition Research, 52doi:10.3402/fnr.v52i0.1642.

Duffield A.J., Thomson C.D., Hill K.E., Williams S.  (1999). An estimation of selenium requirements for New Zealanders. Am. J. Clin. Nutr. 70:896–903.

Duffield, A. J., Thomson, C. D., Hill, K. E., & Williams, S. (1999). An estimation of selenium requirements for New Zealanders. The American Journal Of Clinical Nutrition, 70(5), 896-903.

Hurst, R., Hooper, L., Norat, T., Lau, R., Aune, D., Greenwood, D. C., & Fairweather-Tait, S. J. (2012). Selenium and prostate cancer: systematic review and meta-analysis. The American Journal of Clinical Nutrition, 96(1), 111-122.

Hurst, R., Armah, C. N., Dainty, J. R., Hart, D. J., Teucher, B., Goldson, A. J., & Fairweather-Tait, S. J. (2010). Establishing optimal selenium status: results of a randomized, double-blind, placebo-controlled trial. The American Journal of Clinical Nutrition, 91(4), 923-931.

Larsen, E. H., Hansen, M., Paulin, H., Moesgaard, S., Reid, M., & Rayman, M. (2004). Speciation and bioavailability of selenium in yeast-based intervention agents used in cancer chemoprevention studies. Journal Of AOAC International, 87(1), 225-232.

Ogawa-Wong, A. N., Berry, M. J., & Seale, L. A. (2016). Selenium and Metabolic Disorders: An Emphasis on Type 2 Diabetes Risk. Nutrients, 8(2), 80.

Schrauzer, G. N. (2009). Selenium and selenium-antagonistic elements in nutritional cancer prevention. Critical Reviews in Biotechnology, 29(1), 10-17.

Thompson, P. A., Ashbeck, E. L., Roe, D. J., Fales, L., Buckmeier, J., Wang, F., & Lance, P. (2016). Selenium Supplementation for Prevention of Colorectal Adenomas and Risk of Associated Type 2 Diabetes. Journal of The National Cancer Institute, 108(12).

Informasjonen som er rapportert i denne artikkelen er ikke ment som medisinsk rådgivning og bør ikke brukes som sådan.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *