juli 2018 - Selenmangel.no

Selenocystein er den 21. aminosyren. Sporstoffet selen spiller en viktig biologisk rolle i kroppen som en komponent av selenocystein. Selenocystein forekommer i minst 25 selenoproteiner, herav selenoprotein P og de forskjellige glutathionperoksidaser, thioredoksinreduktaser og iodothyronin-deiodinaser.

Resultatene av de kliniske undersøkelser gir oss et anslag over hva individets optimale serum- eller plasma-selenstatus er.

I plasma anses en selenkonsentrasjon på under 100 mikrogram per liter – eller uttrykt som 100 nanogram per milliliter – i allmennhet som en suboptimal konsentrasjon [Hurst 2010].
Plasma-selenstatus på minst 110 – 118 mikrogram pr. liter betraktes som nødvendig for det optimale uttrykket av selenoprotein P [Hurst 2010].
Letsiou et al. [2014] satte den nedre grensen for optimal selenoprotein P-aktivitet ved 120 mikrogram pr. liter eller mer.
En plasma-selenstatus på 120 til 170 mikrogram pr. liter anses for å være nødvendig for å nedsette risikoen for prostatakreft [Hurst 2012].
Undersøkelser viser at det er forskjeller relatert til kjønn og alder i opptakelsen og fordelingen av selen fra maten og fra kosttilskudd [Letsiou 2014; Galan 2005].

Merk: Mayo Medical Laboratories rapporterer at serumkonsentrasjoner på 70 til 150 mikrogram pr. liter er referenseområde for voksne innbyggere i USA. Den gjennomsnitlige serumkonsentrasjonen i befolkningen er 98 mikrogram pr. liter [Mayo], men husk avhengig av datainterval og -standardavvik, er gjennomsnittet ikke av så stor nytte. Dette er viktig, når det gjelder USA at det er regionale forskjeller i seleninntak og -status. Se under.

Seleninntak og selenstatus

De primære kildene til selen er mat og kosttilskudd. Kroppen vår danner ikke selen. Det er vanskelig å beregne presist, hvor mye selen et individ får fra maten. Det kan også være vanskelig å vite presist hvor mye selen et individ opptar fra et tilskudd på grunn av variasjoner i typen og formuleringen av preparatene på markedet. Les mer

Forekomsten av svangerskapsdiabetes varierer fra region til region i verden fra under 5% av graviditeter til under 10% og så høyt som 20%. Svangerskapsdiabetes øker kvinnens risiko for type 2 diabetes og metabolsk syndrom og øker risikoen for akutte og langsiktige, negative stoffskifteforstyrrelser hos barnet. En nylig meta-analyse viser at kvinner med svangerskapsdiabetes typisk har signifikant lavere serum-selenkonsentrasjoner.

Vanligvis er serum-selenkonsentrasjonsnivået signifikant lavere hos kvinner med svangerskapsdiabetes enn hos friske, gravide kvinner. Forskjellen er spesielt påfallende hos ikke-kaukasiske gravide og hos gravide kvinner i tredje trimester. Det er konklusjonen fra en nylig meta-analyse og systematisk gjennomgang av den relevante litteraturen i form av observasjonsstudier [Kong 2016].

Selen og svangerskapsdiabetes

Svangerskapsdiabetes defineres som en hvilken som helst grad av glukoseintoleranse, som oppstår ved graviditetens begynnelse. En fysiologisk insulinresistens, som begynner i andre trimester og utvikler seg gjennom tredje trimester, er typisk for graviditeter. Kommende mødre har generelt bruk for en økt insulinutskillelse for å opprettholde normale blodglukosenivåer. En reduksjon i den nødvendige kompenserende økningen i insulinsekresjonen, fører til diagnosen svangerskapsdiabetes [Kong 2016]. Les mer

Milepeler i selenforskningen

1817 Den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius oppdager selen

1957 Biokjemikeren Klaus Schwarz beviser at mikroskopiske mengder selen har en vital betydning for pattedyrs helse

1969 Professor J.T. Rotruck oppdager at selen spiller en biokjemisk rolle ved å inngå i antioksidantenzymet glutathionperoxidase

1969 Professorer R.J. Shamberger og D.V. Frost rapporterer om en mulig kreftbeskyttende effekt av selen hos mennesker

1973 Professor J.T. Rotruck identifiserer enzymet glutathionperoxidase som et selenavhengig protein

1977 Professor G.N. Schrauzer utgir undersøkelser som viser en omvendt korrelasjon mellom inntak av selen og kreftdødelighet i 27 land

1988 Professor G.Q Yang oppsummerer erfaringene fra de selenrelaterte endemiske sykdommer Keshans syke og Kashin-Beck sykdom samt om viktigheten av et passende daglig seleninntak

1989 Professor G.G. Duthie utgir evidens for selens rolle i forebyggelsen av kardiovaskulær sykdom

1993 Forskeren W.J. Blot offentliggjør resultatene av ernærings-intervensjons-undersøkelser i Linxian-provinsen i Kina, som viser at tilskudd av en kombinasjon av selen og andre antioksidanter reduserer risikoen for kreft

1994 Professor G.N. Schrauzer utgir beviser for at selen er viktig for vedlikeholdsbehandling og terapi av HIV-smittede pasienter

1996 Professor Larry Clark offentliggjør resultatene av et randomisert kontrollert studie - den ernæringsmessige forebyggelse av kreft - som viser at selen har kreftbeskyttende effekt overfor tykktarmskreft, lungekreft, og prostatakreft

1997 Professor G.F. Combs oppsummerer bevisene for de beskyttende virkningene av selen mot kreft

1999 Professor J.E. Oldfield utgir sitt Selen Verdensaltas, en kartlegging av områder med selenmangel rundt om i verden

2000 Forskeren O.A. Levander utgir beviser for anti-virale effekter av selen

2002 Forskeren R. Gärtner viser at selentilskudd nedsetter inflammasjon hos pasienter med auto immun skjoldbruskkjertelbetennelse

2002 Forskeren Margaret Rayman presenterer argumentene for å øke seleninntaket med hensikt å aktivere selens antioksidant-, anti-virale og anti-inflammatoriske virkninger og om selens suksess med å forbedre immunforsvaret og reproduksjonsevnen

Måned: juli 2018

Regionale, aldersmessige og kjønnsmessige forskjeller i serum-selenstatus

Seleninntak og selenstatus

Serum-selenstatus og svangerskapsdiabetes

Selen og svangerskapsdiabetes