Absorpsjon Arkiver - Selenmangel.no

Selen og selenoproteiner er avgjørende for menneskers helse [Rayman 2012]. Men seleninntaket fra mat, varierer betydelig fra region til region i verden, avhengig av hvor fruktbar eller utarmet jorda og maten er.

Selenforsker Professor Urban Alehagen — Professor Urban Alehagen innså at det lave seleninnholdet i jorda i Sverige og i store deler av Europa resulterer i et lavt seleninntak fra kosten og i selenmangel. I den svenske KiSel-10-studien var den gjennomsnittlige selenkonsentrasjonen i serum ganske lav: 67 mcg/l.

For eksempel har utbredt suboptimal selenstatus blitt rapportert i hele Europa, England og Midtøsten [Stoffaneller & Morse 2015]. I motsetning til her, har jorda og matvarene i store deler av USA og Canada et mye høyere seleninnhold, enn det er i Europa. Serumselennivåer hos amerikanske borgere er generelt over 120 mcg/l, men i mange europeiske land er selennivåer i serum i gjennomsnitt 90 mcg/l [Alehagen 2016].

Det beste estimatet for en serum-selenstatus, tilstrekkelig for god helse, er rundt 125 mcg/l [Winther 2020, fig. 3].
Serumselennivåer under 70 mcg/l er tegn på selenmangel [Bomer 2020].
Serumselennivåer under 100 mcg/l er en indikasjon på suboptimal selenstatus [Al-Mubarak 2021].

SELENOPROTEINET P SOM DET STØRSTE SELENTRANSPORTPROTEIN

Selen fra kosten er inkorporert i aminosyren selenocystein, som er en integrert bestanddel i 25 selenoproteiner. De mest kjente selenoproteinene er glutationperoksidaser, tioredoksin reduktase og jodtyronin dejodinase [Schomburg 2019]. Les mer

Milepeler i selenforskningen

1817 Den svenske kjemikeren Jöns Jakob Berzelius oppdager selen

1957 Biokjemikeren Klaus Schwarz beviser at mikroskopiske mengder selen har en vital betydning for pattedyrs helse

1969 Professor J.T. Rotruck oppdager at selen spiller en biokjemisk rolle ved å inngå i antioksidantenzymet glutathionperoxidase

1969 Professorer R.J. Shamberger og D.V. Frost rapporterer om en mulig kreftbeskyttende effekt av selen hos mennesker

1973 Professor J.T. Rotruck identifiserer enzymet glutathionperoxidase som et selenavhengig protein

1977 Professor G.N. Schrauzer utgir undersøkelser som viser en omvendt korrelasjon mellom inntak av selen og kreftdødelighet i 27 land

1988 Professor G.Q Yang oppsummerer erfaringene fra de selenrelaterte endemiske sykdommer Keshans syke og Kashin-Beck sykdom samt om viktigheten av et passende daglig seleninntak

1989 Professor G.G. Duthie utgir evidens for selens rolle i forebyggelsen av kardiovaskulær sykdom

1993 Forskeren W.J. Blot offentliggjør resultatene av ernærings-intervensjons-undersøkelser i Linxian-provinsen i Kina, som viser at tilskudd av en kombinasjon av selen og andre antioksidanter reduserer risikoen for kreft

1994 Professor G.N. Schrauzer utgir beviser for at selen er viktig for vedlikeholdsbehandling og terapi av HIV-smittede pasienter

1996 Professor Larry Clark offentliggjør resultatene av et randomisert kontrollert studie - den ernæringsmessige forebyggelse av kreft - som viser at selen har kreftbeskyttende effekt overfor tykktarmskreft, lungekreft, og prostatakreft

1997 Professor G.F. Combs oppsummerer bevisene for de beskyttende virkningene av selen mot kreft

1999 Professor J.E. Oldfield utgir sitt Selen Verdensaltas, en kartlegging av områder med selenmangel rundt om i verden

2000 Forskeren O.A. Levander utgir beviser for anti-virale effekter av selen

2002 Forskeren R. Gärtner viser at selentilskudd nedsetter inflammasjon hos pasienter med auto immun skjoldbruskkjertelbetennelse

2002 Forskeren Margaret Rayman presenterer argumentene for å øke seleninntaket med hensikt å aktivere selens antioksidant-, anti-virale og anti-inflammatoriske virkninger og om selens suksess med å forbedre immunforsvaret og reproduksjonsevnen

Stikkord: Absorpsjon

Selenoproteinet P – transportprotein og biomarkør for selenstatus

SELENOPROTEINET P SOM DET STØRSTE SELENTRANSPORTPROTEIN