Eksponering av selen fra kosten og kosttilskudd: I denne artikkelen oppsummerer vi noen nøkkelresultatene fra studier på seleneksponering.
OPTIMALT SELENINNTAK OG STATUS
I gjennomgang av tilgjengelig forskningslitteratur konkluderte professor Urban Alehagen, ved Linköpings universitet i Sverige, at det kreves et daglig inntak på 100-150 mcg selen per dag.
Dette er inntaksnivået som muliggjør optimal ekspresjon av det viktige selenoproteinet P, som transporterer selen fra leveren til det perifere vevet [Alehagen 2022]. For at andre selenoproteiner skal optimaliseres, dvs. at de kan uttrykkes fullt ut, argumenterer prof. Alehagen for at en selenstatus på ca. 120 mcg/l, målt i røde blodlegemer, er nødvendig [Alehagen 2022].
Professor Margaret P. Rayman, University of Surrey, England, har fremmet ideen om et U-formet forhold mellom seleninntak/status og helse. I følge hennes analyse ser det ut til at den laveste risikoen for dødelighet av alle årsaker er ved et serumselennivå i området 120-15mcg/l (Rayman 2012; Rayman 2020).
MANGELFULLT SELENINNTAK OG STATUS
I BIOSTAT-CHF-studien, en multinasjonal prospektiv kohortstudie, som inkluderte pasienter med forverret hjertesvikt, sa Dr. Nils Bomer og et forskerteam ledet av prof. Peter van der Meer, at hjertesviktpasienter med en konsentrasjon av seumselen under 70 mcg/l (mangelstatus) hadde signifikant dårligere kliniske tegn og symptomer [Bomer 2020]:
- en dårligere New York Heart Association (NYHA) funksjonsklasse
- mer alvorlige tegn og symptomer på hjertesvikt
- dårligere treningskapasitet (6 minutters gangtest)
- dårligere livskvalitet (Kansas City Cardiomyopathy Questionnaire)
Selenmangel var forbundet med signifikant høyere andel av dødelighet og sykehusinnleggelse grunnet hjertesvikt. Selenmangel hos hjertesvikt-pasienter er uavhengig assosiert med redusert treningstoleranse og med 50 % høyere dødelighet [Bomer 2020].
Hjertesviktpasienter med serumkonsentrasjoner på 70-100 mcg/l så ut til å ha lignende uønskede assosiasjoner, noe som tyder på at verdier under 100 mcg/l kan anses som unormale [Bomer 2020].
OPTIMAL FORM FOR SELENTILSKUDD
I et randomisert dobbeltblindet placebo kontrollert studie med selengjær (200 eller 285 mcg/dag), eller ren selenometionin (200 mcg/dag), som ble gitt i 9 måneder til 69 friske menn, økte selenkonsentrasjonene i plasma [Richie 2014]:
- 93% i selenometionin-gruppen
- 54% i gruppen med lavdose selengjær
- 86% i gruppen med høydose selengjær
Forskerne fra Pennsylvania State University brukte en høydose selengjær – 285 mcg – fordi den inneholdt 200 mcg selen tilsvarende de 200 mcg selen i det rene selenometioninproduktet.
Etter en 3-måneders utvasking gikk selennivået i plasma tilbake til nivåene ved studiens start.
Det bemerkelsesverdige resultatet av studien var, at de to behandlingene med selengjær var signifikant forbundet med reduksjon i biomarkører for oksidativ stress; det rene tilskuddet med selenometionin var ikke [Richie 2014].
Studiens resultater tyder på, at selenholdige forbindelser i selengjæren, bortsett fra selenometionin, kan forklare fallet i oksidativ stress [Richie 2014].
ETABLERING AV OPTIMALT SELEINNTAK OG STATUS
Rachel Hurst og en forskningsgruppe ledet av prof. Susan J Fairweather-Tait ved University of East Anglia i Storbritannia, fant at 50, 100 eller 200 mcg selengjærtilskudd daglig i 10 uker, i tillegg til ca. 55 mcg selen daglig fra kosten, vil øke selennivået i plasma [Hurst 2010]:
- Fra 95,7 mikrogram per liter til 118,3 mikrogram per liter med et daglig selentilskudd på 50 mikrogram
- Fra 95,7 mikrogram per liter til 152,0 mikrogram per liter med et daglig selentilskudd på 100 mikrogram
- Fra 95,7 mikrogram per liter til 177,4 mikrogram per liter med et daglig selentilskudd på 200 mikrogram
I KiSel-10 studiet fikk friske eldre borgere et daglig tilskudd, over fire år, med 200 mikrogram selen fra selengjær, i kombinasjon med 200 milligram koenzym Q10. Studien viste følgende effekt av tilskuddet [Alehagen 2020]:
- Serumselennivået ved studiens start var 67,1 mcg/l, tilsvarende et estimert daglig seleninntak på 35 mcg.
- Selenkonsentrasjonene ved studieavslutning var 210 mcg/l i den aktive behandlingsgruppen, og 72 mcg/l i placebogruppen.
Metaanalyser av seleneksponering og kreftrisiko
I en metaanalyse av 37 befolknings-baserte prospektive studier fant Kuria et al, at det var en omvendt sammen-heng mellom seleninntak og den samlede kreftrisikoen etter justeringen for alder, kroppsmasse-indeks og røyking. Metaanalyseresultatene tyder på at selen er beskyttende mot kreft; effektene varierer imidlertid med ulike kreftformer [Kuria 2020].
I en metaanalyse av 38 studier som inkluderte 36 419 tilfeller av prostatakreft og 105 293 kontroller, fant Sayehmiri et al at den samlede relative risikoen for forholdet mellom selen og prostatakreft var 0,86 = en 14 % reduksjon i risikoen for prostatakreft assosiert med høyere selenstatus [Sayehmiri 2018].
- Casekontrollstudier: 11 % risikoreduksjon
- Kohortstudier: 23 % risikoreduksjon
- Randomiserte kontrollerte studier: 10 %
I 10 studier av selenstatus og fremskreden prostatakreft var den relative risikoen for fremskreden prostatakreft 33 % lavere med høyere selenstatus [Sayehmiri 2018].
I en metaanalyse av 69 observasjonsstudier fant Cai et al at omfanget av seleneksponering har ulik effekt på ulike typer kreft. En høyere selen-eksponering var assosiert med redusert risiko for brystkreft, lungekreft, spiserørskreft, magekreft og prostatakreft, men var ikke assosiert med redusert forekomst av tykktarmskreft, blærekreft og hudkreft [Cai 2016].
I en systematisk oversikt og metaanalyse av 12 studier med totalt 13 254 deltakere og 5 007 tilfeller av prostatakreft, viste Hurst et al at risikoen for prostatakreft sank med økende plasma/serum selenstatus fra 60 mcg/l opp til 170 mcg/l [Hurst 2012 ] .
META-ANALYSE AV SELENEKSPONERING OG RISIKO FOR HJERTESYKDOM
I en meta-analyse av 13 observasjonsstudier og randomiserte kontrollerte studier fant Kuria et al at generell selenstatus er assosiert med redusert risiko av hjertekarsykdom (RR = 0,66) og dødelighet av hjertekarsykdom (RR = 0,69) ved høy selenstatus sammenlignet med lav selenstatus [Kuria 2021].
Dataene viste at det var 15 % redusert risiko for hjerte- og karsykdom pr 10 mcg økning i seleninnhold i blodet.
Et fysiologisk høyt nivå av selen i kroppen var assosiert med redusert risiko for hjerte- og karsykdommer, samt dødelighet [Kuria 2021].
Data fra KiSel-10-studiet indikerer de mulige biologiske mekanismene, hvor tilskudd av selen i konbinasjon med tilskudd av koenzym Q10, kan redusere risikoen for død som følge av hjerte-og karsykdom [Alehagen 2018]:
- Reduserte plasma-biomarkører for inflammasjon
- Reduserte plasma-biomarkører for oksidativ stress
- Reduserte plasma-biomarkører for fibrose
I studien, som var randomisert kontrollert, fikk friske eldre personer tilskudd av 200 mcg selen i form av selengjær, i kombinasjon med 200 mg Q10 i form av ubiquinon-kapsler, daglig i fire år. Den kombinerte selen- og Q10-behandlingen var forbundet med redusert hjerte- og kar dødelighet og en forbedret hjertefunksjon. Etter opphør av tilskudd hadde den aktive behandlingsgruppen fortsatt redusert dødelighet etter åtte års oppfølgning. [Alehagen 2018].
SELENEKSPONERING OG COVID-19 HELBREDELSESRATE
En sammenligning av selenstatus (ved bruk a selenstatus-data fra hårmålinger) med restitusjonstall fra COVID-19 i 17 kinesiske byer har vist, at COVID-19 helbredelsesratene var høyere, og COVID-19 dødsratene var lavere i områder, hvor befolkningen hadde høyere selenkonsentrasjoner [Zhang 2020].
SELENEKSPONERING OG RISIKO FOR TYPE-2-DIABETES
I en oversiktsartikkel forklarer professor Lutz Schomburg, Charité, Berlin, Tyskland, at “… aktuelle data viser, at tilskudd av Se ikke forårsaker diabetes.”
Prof. Schomburg forklarer at den beste forklaringen på en assosiasjon mellom høye plasma/serumkonsentrasjoner av selen og økt forekomst av type-2 diabetes er at diabetes potensielt forårsaker økt produksjon av hepatisk selenoprotein P, og kausalt øker nivået av sirkulerende selen- og selenoprotein P. Han forklarer at under normale forhold hemmer insulin dannelsen og utskillelsen av selenoprotein P. I tilfeller av insulinresistens avtar denne hemmingen, noe som gir høyere sirkulerende selenkonsentrasjoner og høyere selenoprotein P-nivåer [Schomburg 2020].
Ifølge prof. Schomburg er det sannsynlig at høy selenstatus ikke øker risikoen for diabetes, men at diabetes forårsaker et økende nivå av selenoprotein P. «I de senere stadier av type 2 diabetes, når insulinnivået synker pga. progressiv reduksjon i β-cellefunksjon, de høye glukose-konsentrasjonene fremmer fortsatt dannelsen og utskillelsen av selenoprotein P, dersom disse ikke motvirkes av medisiner, for eksempel med metformin» [Schomburg 2020].
Kohler et al gjennomførte en gjennomgang av 16 studier, 13 observasjonsstudier og 3 RCT (Randomized Controlled Studies) 8 av de 13 observasjonsstudiene viste en statistisk signifikant positiv sammenheng mellom konsentrasjoner av selen og odds for type-2 diabetes. I kontrast, blant RCT-er av selen, ble det ikke observert høyere risiko for type-2 diabetes for de som fikk selen sammenlignet med placebo [Kohler 2018].
SELENEKSPONERING OG GIFTIGHETEN AV KVIKKSØLV
Forskning tyder på at metylkvikksølv (CH3Hg+) irreversibelt hemmer dannelsen og aktiviteten til selenoenzymene som normalt forebygger/forhindrer oksidativ skade i hjernen. Med mindre selen tilsettes, øker konsekvensene når mengden CH3Hg+ nærmer seg og overstiger tilgjengelige mengder selen, noe som induserer en betinget selenmangel [Ralston 2018]. Det er forstyrrelsen av selenbiokjemien som karakteriserer graden av nerveskade fra kvikksølv.
SELENEKSPONERING OG SKJOLDBRUSKKJERTELENS HELSE
Situasjonen angående seleneksponering og skjoldbruskkjertelhelse er komplisert. På den ene siden er et vedvarende lavt seleninntak assosiert med økt risiko for skjoldbruskkjertelsykdom [Schomburg 2020]. På den annen side har skjoldbruskkjertelen høy prioritet for selentilførsel, noe som gjør det usannsynlig at selenstatus og ekspresjonen av selenoprotein i skjoldbruskkjertelceller påvirkes av små forskjeller i seleninntak i kosten [Schomburg 2020]. Noen studier viser likevel at pasienter med Hashimotos tyreoiditt, Graves sykdom eller Graves orbitopati reagerer positivt på selentilskudd [Schomburg 2020].
I motsetning til skjoldbruskkjertelen, mottar ikke immunsystemet en høyprioritert tilførsel av selen i tider med selenmangel. Følgelig kan immunresponsen når den blir utfordret være utilstrekkelig på grunn av utilstrekkelig uttrykte og aktive selenoproteiner. Det kan være en suboptimal interaksjon mellom cellene i skjoldbruskkjertelen og lymfocyttene i immunsystemet når det er en utfordring i form av infeksjon, traumer, sjokk eller andre toksiske effekter [Schomburg 2020].
KONKLUSJON: TILSTREKKELIG EKSPONERING AV SELEN ER VIKTIG FOR EN HELSEN
Selen fra kosten og fra kosttilskudd: Det synes å være et U-formet forhold mellom seleneksponering og helse. Serum-selen-konsentrasjon på ca. 125 mcg/l er optimalt for et god helse og for en lavere risiko for dødelighet av alle årsaker.
Kilder
Alehagen U, Johansson P, Svensson E, Aaseth J, Alexander J. Improved cardiovascular health by supplementation with selenium and coenzyme Q10: applying structural equation modelling (SEM) to clinical outcomes and biomarkers to explore underlying mechanisms in a prospective randomized double-blind placebo-controlled intervention project in Sweden. Eur J Nutr. 2022 Apr 6. doi: 10.1007/s00394-022-02876-1. Epub ahead of print.
Alehagen U, Aaseth J, Alexander J, Johansson P, Larsson A. Supplemental selenium and coenzyme Q10 reduce glycation along with cardiovascular mortality in an elderly population with low selenium status – A four-year, prospective, randomised, double-blind placebo-controlled trial. J Trace Elem Med Biol. 2020 May 4;61:126541.
Alehagen U, Johansson P, Björnstedt M, Rosén A, Dahlström U. Cardiovascular mortality and N-terminal-proBNP reduced after combined selenium and coenzyme Q10 supplementation: a 5-year prospective randomized double-blind placebo-controlled trial among elderly Swedish citizens. Int J Cardiol. 2013 Sep 1;167(5):1860-6.
Alehagen U, Aaseth J, Alexander J, Johansson P. Still reduced cardiovascular mortality 12 years after supplementation with selenium and coenzyme Q10 for four years: A validation of previous 10-year follow-up results of a prospective randomized controlled trial. PLoS One. 2018;13:e0193120.
Bomer N, Grote Beverborg N, Hoes MF, Streng KW, Vermeer M, Dokter MM, IJmker J, Anker SD, Cleland JGF, Hillege HL, Lang CC, Ng LL, Samani NJ, Tromp J, van Veldhuisen DJ, Touw DJ, Voors AA, van der Meer P. Selenium and outcome in heart failure. Eur J Heart Fail. 2020 Aug;22(8):1415-1423.
Cai X, Wang C, Yu W, Fan W, Wang S, Shen N, Wu P, Li X, Wang F. Selenium exposure and cancer risk: An updated meta-analysis and meta-regression. Sci Rep. 2016 Jan 20;6:19213.
Hurst, R., Armah, C.N., Dainty J.R., Hart, D.J., Teucher, B., Goldson, A.J., Broadley, M.R., Motley, A.K., Fairweather-Tait, S.J. Establishing optimal selenium status: results of a randomized, double-blind, placebo-controlled trial. Am J Clin Nutr. 2010;91(4):923-31.
Hurst R, Hooper L, Norat T, Lau R, Aune D, Greenwood DC, Vieira R, Collings R, Harvey LJ, Sterne JA, Beynon R, Savović J, Fairweather-Tait SJ. Selenium and prostate cancer: systematic review and meta-analysis. Am J Clin Nutr. 2012 Jul;96(1):111-22.
Kohler LN, Foote J, Kelley CP, et al. Selenium and Type 2 Diabetes: Systematic Review. Nutrients. 2018;10(12):1924. Published 2018 Dec 5.
Kuria A, Fang X, Li M, Han H, He J, Aaseth JO, Cao Y. Does dietary intake of selenium protect against cancer? A systematic review and meta-analysis of population-based prospective studies. Crit Rev Food Sci Nutr. 2020;60(4):684-694.
Kuria A, Tian H, Li M, Wang Y, Aaseth JO, Zang J, Cao Y. Selenium status in the body and cardiovascular disease: a systematic review and meta-analysis. Crit Rev Food Sci Nutr. 2021;61(21):3616-3625.
Ralston NVC, Raymond LJ. Mercury’s neurotoxicity is characterized by its disruption of selenium biochemistry. Biochim Biophys Acta Gen Subj. 2018 Nov;1862(11):2405-2416.
Rayman MP. Selenium intake, status, and health: a complex relationship. Hormones (Athens). 2020;19(1):9-14.
Rayman MP. Selenium and human health. Lancet. 2012 Mar 31;379(9822):1256-68.
Richie JP Jr, Das A, Calcagnotto AM, et al. Comparative effects of two different forms of selenium on oxidative stress biomarkers in healthy men: a randomized clinical trial. Cancer Prev Res (Phila). 2014;7(8):796-804.
Sayehmiri K, Azami M, Mohammadi Y, Soleymani A, Tardeh Z. The association between selenium and prostate cancer: a systematic review and meta-analysis. Asian Pac J Cancer Prev. 2018 Jun 25;19(6):1431-1437.
Schomburg L. The other view: the trace element selenium as a micronutrient in thyroid disease, diabetes, and beyond. Hormones (Athens). 2020 Mar;19(1):15-24.
Zhang J, Taylor EW, Bennett K, Saad R, Rayman MP. Association between regional selenium status and reported outcome of COVID-19 cases in China. Am J Clin Nutr. 2020;11:1297–9.
Informasjonen i denne artikkelen er ikke ment som legehjelp og bør ikke tolkes slik.