Det var et spesielt sterkt omvendt sammenheng mellom serumselenkonsentrasjoner og prostata-spesifikke antigennivåer i de følgende undergruppene av studiedeltakere [Karunasinghe 2019]:
- menn under 55 år
- menn som aldri har røyket
- menn som bærer GPX1 rs1050450 T-allelen
- menn med et kostinntak av sink over det anbefalte daglige inntaket (11 mg)
- menn med et kostinntak av vitamin B12 under det anbefalte daglige inntaket (15 mkg)
Dessuten var stigningen i serumselenstatus og den resulterende serumselenstatus etter tilskudd signifikant avhengig av nivået av selen ved studiens start [Karunasinghe 2019].
Den samlede forøkelsen i serumselennivået fra tilskudd falt forholdsmessig med 0,828 µg/l for hver mikrogram/liters førøkelse av serumselennivået ved studiens start [Karunasinghe 2019].
Den nedsatte forøkelsen indikerer, at noe av selentilskuddet ikke kompletterende serumkomponenten, men tok en annen rute gjennom kroppen:
- utskillelse
- omsetning av tarmens mikrobiom til former, som reduserer absorpsjonshastigheten til kretsløpet
- binding av giftige forbindelser
- opptak i annet vev inklusiv prostatavev
-
hvor selenomethioninkomponenten i selengjæren innføyes i vevsproteiner i stedet for methionin
Designet av studien fra New Zealand: Selen og prostatakreft
Forskerne ga 200 µg selen/dag i form av selengjær til 481 menn i seks måneder. Gjennomsnittsverdiene for deltakerne i studien var som følger:
- Alder: 55 år
- BMI: 26 kg/m2
- Serumselennivå ved studiestart 110 µg/L
- PSA- nivå ved studiestart: 1.0 ng/mL
Studieresultater fra New Zealand: Selen og prostatakreft
Studiedataene viste, at GPX1 rs1050450 TT, AKR1C3 rs12529 CG og SEL15 rs5845 CT-alleler var forbundet med den beste korrelasjon mellom serumselennivåer ved studiestart og etter tilskudd.
Dette resultatet antydet, at den individuelle serumselenbæreevnen varierer med individets genotype [Karunasinghe 2019].
Kort forklart: Individuell genotype og utnyttelse av selen
- Genotype er det vitenskapelige uttrykket for den enkeltes genetiske sammensetning.
- En enkelt nukleotid-polymorfisme, en SNP (uttales “snip”), er en variasjon i en enkelt posisjon i en DNA-sekvens blant individer.
- Når mer enn 1% av befolkningen har en variasjon av et nukleotid i en bestemt posisjon i DNA-sekvensen, klassifiseres variasjonen som en SNP.
- Hver gang en SNP forekommer i et gen, beskrives genet som mer enn en allel.
- I en tidligere studie viste Karunasinghe og kollegaer, at forskjellige selenoprotein-gen-enkeltnukleotidpolymorfier kan påvirke selenutnyttelsens effekt. Disse SNP’er omfattede følgende selenoprotein-gener [Karunasinghe 2012]:
- glutathionperoxidase GPx1 rs1050450 og GPx4 rs713041
- selenoproteinene SEPP1 rs3877899, SEL15 rs5845, SELS rs28665122 og SELS rs4965373
- Man så at flere forskjellige SNPer i genene for selenoproteiner endret forholdet mellom serumselenkonsentrasjonen og DNA-beskadigelse og selenoprotein-antioksidantaktiviten på den ene siden og behovet for selentilskudd på den andre siden.
[Karunasinghe 2012]. - De new zealandske forskerne bemerket spesielt et signifikant fall i DNA-beskadigelse med stigende serumselenkonsentrasjoner blant GPx1 rs1050450CC og GPX rs713041 TT-genotypebærere opp til et serumselennivå på henholdsvis 116 og 149 µg/L [Karunasinghe 2012].
Konklusjon: Selentilskudd og fordeler for prostata
Resultatene av New Zealand-studien fra 2019 viser, at følgende variabler påvirker de helsemessige fordelene ved selentilskudd for prostata:
- alder (forskjell mellom 55 og 69 år)
- kost (spesielt inntak av sink og vitamin B12)
- genetikk (forskjellige selenoprotein alleler)
- røyker eller aldri røykt
I det omfanget det er mulig, bør menn basere deres doseringsstrategi for selentilskudd på informasjon om deres personlige karakteristika [Karunasinghe 2019].
I kraft av manglende adgang til alle de opplysningene de har bruk for, synes det ønskelig for menn å sikte mot en serumselenkonsentrasjon mellom 100 og 150 µg/l [Karunasinghe 2012; Rayman 2012, figur 3; Rayman 2019, figur 2].
Den foretrukne formen for selentilskudd er selengjær, som inneholder adskillige former for selen ut over selenomethionin-formene [Richie 2014].
Kilder
Karunasinghe N, Ng L, Wang A, Vaidyanathan V. Selenium Supplementation and Prostate Health in a New Zealand Cohort. Nutrients. 2019; 12(2): doi:10.3390/nu12010002.
Karunasinghe N, Han DY, Zhu S, et al. Serum selenium and single-nucleotide polymorphisms in genes for selenoproteins: relationship to markers of oxidative stress in men from Auckland, New Zealand. Genes Nutr. 2012;7(2):179-190.
Rayman MP. Selenium intake, status, and health: a complex relationship. Hormones (Athens). 2020;19(1):9-14.
Rayman MP. Selenium and human health. Lancet. 2012;379(9822):1256-1268.
Richie JP Jr, Das A, Calcagnotto AM, et al. Comparative effects of two different forms of selenium on oxidative stress biomarkers in healthy men: a randomized clinical trial. Cancer Prev Res (Phila). 2014;7(8):796-804.
Informasjonen i denne artikkelen er ikke ment som legehjelp og bør ikke tolkes slik.