Forskere ved University of Arizona Cancer Center i Tucson har rapportert om interessante funn vedrørende selentilskudd [Jacobs 2019]:
• Tilskudd med 200 mikrogram selen daglig fra et selengjærpreparat i 2,9 år hadde ingen effekt på insulinfølsomhet eller betacellefunksjon sammenlignet med placebogruppen.
• Ytterligere inndeling av dataene etter kjønn og alder viste ingen effekt modifikasjon som respons på selentilskuddet.
Budskapet fra selenforskningen
- Forskningen fra Arizona Cancer Center støtter ikke ideen om at selen spiller en viktig rolle i insulinfølsomhet eller betacellefunksjon.
- Forskerne fra University of Arizona skriver, at deres resultater inneholder nøkkelinformasjon som klinikker kan videregi til pasienter i USA om bruken av kosttilskudd med selengjær.
Laget av forskningen med selentilskudd
Forskerne analyserte dataene fra en undergruppe på 400 individer, som deltok i Selenstudien, en randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert studie av virkningen av et selentilskudd på 200 mikrogram daglig på adenomatøse polypper i tykktarmen [Jacobs 2019].
Dataene inkluderte fastende plasmaglukose og insulin målt både før randomisering og innenfor 6 måneder etter avslutningen av intervensjonen.
Forskerne sammenlignet endringene i homeostase-modelvurderingen-betacellefunksjon (HOMA2-%beta) og insulinfølsomhet (HOMA2-%S) mellom den aktive selenbehandlingsgruppen og placebokontrollgruppen.
Forskerne sammenlignet også endringene i dataene fra en oral glukosetoleransetest (mOGTT) utarbeidet for en undergruppe på 175 pasienter (79 selen og 96 placebo).
Resultatene av selentilskuddsforsøk
Dataene viste ingen statistisk signifikante forskjeller i endringene i HOMA2-%beta eller HOMA2-%S mellom de pasientene, som mottok selengjær preparater sammenlignet med placebo [Jacobs 2019].
Da forskerne delte inn dataene etter pasientenes kjønn eller alder, fant de stadig ingen statistisk signifikante effekter på insulinsensitivitet etter behandlingsgruppen.
Konklusjonen om selenstilskudd
Forskerne skriver, at deres funn ikke støtter hypotesen om, at det kan være en betydelig negativ virkning av et selentilskudd med 200 mikrogram selen / dag fra selengjær på betacelle-funksjon eller insulinfølsomhet [Jacobs 2019].
Note: Insulinresistens er biomedisinsk betegnelse for, at kroppen ikke reagerer bra på insulinet, som bukspyttkjertelen fremstiller med den konsekvens, at glukose i blodet har vanskelig ved å trenge inn i cellene. Pasienter med insulinresistens kan utvikle diabetes type 2.
Note: Betacellefunksjonen er biomedisinske betegnelse for funksjonen av bukspyttkjertelceller, som danner og utskiller insulin. Nedsatt betacellefunksjon fører til utilstrekkelig insulinutskillelse og til høye blodsukkernivåer.
Beskjedent selentilskudd uten innflytelse på insulinfølsomhet hos gravide kvinner
Forskere i England målte plasmakonsentrasjonen av adiponectin, som anerkjennes som en biomarkør for insulinresistens, i de lagrede plasmaprøvene som er tatt fra gravide kvinner i studien : Selenium in Pregnancy Intervention Trial (SPRINT) [Mao 2016].
I SPRINT-studien ble 230 førstegangs gravide kvinner randomisert til behandling med selenberiket gjær (60 mikrogram / dag) eller placebo fra 12. svangerskapsuke inntil fødselen.
- Det var ingen signifikant forskjell i endringen i adiponectin nivåene mellom selen og placebogruppene fra uke 12 til graviditetsuken.
- Det var stadig ingen signifikant forskjell i endringen av adiponectin nivåene mellom de to gruppene, da forskerne analyserte de laveste og øverste kvartiler av selen i fullblod ved studiens start.
Forskerne fant det betryggende, at en dose selen på 60 mkg / dag fra selengjær ikke hadde noen negativ innvirkning på plasmainnholdet av adiponectin hos gravide kvinner, i det adiponectin er en kjent biomarkør for insulinresistens [Mao 2016].
Hvorfor forskere velger selenberiket gjær (selengjær)
Resultater fra kliniske forsøk har antydet, at naturlig, organisk selengjær kan være effektivt til å nedsette risikoen for prostatakreft, hvor i mot syntetisk selenomethionin ikke synes å være effektivt [Richie 2014].
I en randomisert, dobbeltblindet, placebokontrollert sammenlignet med tilskudd med selengjær (både 200 og 285 mikrogram / dag) samt med selenomethionin (200 mikrogram / dag) hos 69 friske menn i 9 måneder, viste forskere, at tilskudd med selengjær var forbundet med en signifikant reduksjon av biomarkører for oksidativt stress, hvor i mot tilskudd med selenethionin ikke var [Richie 2014].
Studiens resultater antyder, at det er andre selenformer enn selenomethionin som er ansvarlig for reduksjonen av oksidativt stress.
Formålet med en dosering på 285 mikrogram selen fra selengjær var, at denne doseringen inneholdt selenomethionin i en mengde svarende til 200 mikrogram selenomethionin i et rent selenomethioninpreparat. Preparater med selengjær varierer fra produsent til produsent, men et godt selengjær preparat vil inneholde 55-60% naturlig selenomethionin pluss helt opp til 20 andre selenformer i langt lavere mengde og høyst 1-2% uorganisk selen.
Oksidativt stress er ofte definert som en økt dannelse av frie radikaler som skader celler og påvirker signalveier. Oksidativt stress er blitt identifisert som en nøkkelmekanisme i insulinresistens.
Kilder
Jacobs, ET, Lance, P, Mandarino LJ, … & Thompson, PA. (2019). Selenium supplementation and insulin resistance in a
randomized, clinical trial. BMJ Open Diab Res Care, 7: e000613. doi:10.1136/bmjdrc-2018-000613.
Mao, J, Bath, SC, Vanderlelie, JJ, Perkins, AV, Redman, CW, & Rayman MP. (2016). No effect of modest selenium supplementation on insulin resistance in UK pregnant women, as assessed by plasma adiponectin concentration. Br J Nutr. 2016 Jan 14;115(1):32-8. doi: 10.1017/S0007114515004067. Epub 2015 Oct 20.
Richie, JP, Das, A, Calcagnotto, AM, Sinha, R, Neidig, W, Liao, J, … & El-Bayoumy, K. (2014). Comparative effects of two different forms of selenium on oxidative stress biomarkers in healthy men: a randomized clinical trial. Cancer Prev Res (Phila). 2014 Aug;7(8):796-804. doi: 10.1158/1940-6207.CAPR-14-0042. Epub 2014 Jun 17.
Sies, H. (2016). The concept of oxidative stress after 30 years. In: Gelpi, R, Boveris, A, & Poderoso, J., eds. Advances in Biochemistry in Health and Disease. New York: Springer, pp. 3–11.
Informasjonen i denne artikkelen er ikke ment som legehjelp og bør ikke tolkes slik.