Seleninntak og helse

Mengde selen i matvarer kan være utilstrekkelig i store deler av verden. Det er rapporter om, at en suboptimal selenstatus er utbredt i store deler av Europa, England og Mellomøsten [Stoffaneller & Morse]. Kystregioner i USA har en tendens til å ha selenfattig jord. Store områder av Kina, Korea, Siberia, Tibet og New Zealand er lav-selen-områder. Lavt selenstatus er forbundet med en økt risiko for kreft, hjertekarsykdom og lidelser i skjoldbruskkjertelen [Tolonen].
De tidligere forskningsresultatene tyder på, at det er en U-formet forbindelse mellom seleninntak og helse. Ifølge en nylig rapport fra den mangeårige selenforskeren, professor Dr. Margaret P. Rayman, University of Surrey, England, er både selenmangel og for mye selen blitt forbundet med negative helseeffekter.

Tilstand som indikerer et behov for selentilskudd

Professor Rayman lister opp en rekke tilstander, som i forskningslitteraturen er blitt knyttet til selenmangel:

  • Keshans sykdom (en hjertemuskelsykdom forårsaket av en selenmangel sammen med en stamme av Coxsackie-virus)
  • Kashin-Beck sykdom (en beinsykdom, hvor selenmangel er en faktor)
  • Forøket viral virulens
  • Økt dødelighet
  • Dårlig immunforsvar
  • Problemer med fertilitet / reproduksjon
  • Skjoldbruskkjertel relatert autoimmun sykdom
  • Nedsatt kognition / demens
  • Type-2 diabetes
  • Risiko for prostatakreft
  • Risiko for kreft i tykk- og endetarm (hos kvinner)
  • Økt risiko for tuberkulose hos HIV-pasienter

Professor Rayman spesifiserer ikke et plasma/serum-selennivå for selenmangel.

Hun nevner en amerikansk studie : US National Health and Nutrition Examination Survey, som målte serum-selennivået til 13.887 voksne deltakere og deretter fulgte opp på dødelighet i opptil 18 år. Dødeligheten i denne undersøkelse viste en U-formet forbindelse mellom serum-selen og dødsfall med en serum selenkonsentrasjon på 135 mikrogram per liter i bundet av U-kurven [Rayman 2019].

Foreslående tilstrekkelige plasma-selennivåer

Professor C. D. Thomson har foreslått følgende plasma selenkonsentrasjoner som lavest tilstrekkelige selennivåer:

  • > 20 mkg/L For å forhindre selenmangelsykdommen Keshans syke
  • > 79-95 mkg/L For å maksimere plasmainnholdet av selenoproteinene GPx og SeppP
  • > 118 mkg/L For å beskytte mot noen kreftformer

Note: GPx henviser til de selenholdige antioksidant ensymene glutathionperoxidase, som nøytraliserer hydrogenperoxid og lipidperoxid radikaler.

SeppP henviser til det selenholdige selenoproteinet, som er den viktigste plasma-selentransportør til kroppsvevet.

Det nødvendige seleninntaket for å heve plasma selennivået

Seleninntaket og mengden av selen i plasma/serum varierer veldig fra område til område, avhengig av tilgjengeligheten av selen i jorda, i fòr og i matvarer. Et anslag er, at de gjennomsnitlige europeiske blodselennivåer varierer fra 70 til 80 mikrogram pr. liter, mens det gjennomsnitlige amerikanske blodselennivået er mellom 105 og 140 mikrogram per liter [Outzen].

En studie, laget for å finne det optimale seleninntaket viste, at 55 mikrogram selen daglig fra mat pluss 50 eller 100 mikrogram selen daglig fra kosttilskudd i 10 uker vil heve plasmaselen-nivåene som følger [Hurst 2010]:

  • Fra 95,7 mikrogram per liter opp til 118,3 mikrogram per liter med et daglig selentilskudd på 50 mikrogram
  • Fra 95,7 mikrogram per liter opp til 152,0 mikrogram per liter med et daglig selentilskudd på 100 mikrogram

Analyser av studier av sammenhengen mellom blodselennivåer og risiko for prostatakreft har vist, at kreftrisikoen langsomt falt i takt med, at de målte blodselennivåene steg fra 60 til 170 mikrogram pr. liter [Hurst 2012].

Langvarig inntak av høye daglige doser av selen

Figur 1 i professor Raymans rapport viser, at daglige doser av selentilskudd på 300 mikrogram i fem år i et land med moderat lavt selenstatus (Danmark) er forbundet med en stigning i dødeligheten av alle årsaker 10 år senere [Rayman 2019].

Hun fortsetter dog med å forklare, at visse andre befolkningsgrupper med inntak av høye selendoser i lange perioder ser ut til å være i stand til å klare det høye seleninntaket uten skadelige virkninger, f.eks. inuiterne i Grønland og det nordlige Canada samt visse befolkningsgrupper i det brasilianske Amazon-område samt regioner i Kina [Rayman].

Hun angir fire mulige grunner til denne toleransen ovenfor høy selendosering [Rayman 2019]:

  1. Noen mennesker kan ha polymorfismer i genene, som påvirker evnen til å håndtere en høy seleneksponering.
  2. Et høyt selennivå gir helsemessige fordeler uten toksiske effekter i befolkningsgrupper, som er utsatt for høye nivåer av arsen, kadmium og kvikksølv.
  3. Omfanget av skader forårsaket av en høy eksponering av selen kan avhenge av formen (arten) av det inntatte selenet.
  4. Sammensetningen av tarmens bakterieflora kan muligvis påvirke virkningen av den høye eksponeringen av selen.

Konklusjon: Seleninntak/status og helse

Professor Rayman konkluderer med at begrepet et U-formet forhold mellom selen-inntak/status og helseeffekter er nyttig, men også er noe forenklet.

Det seleninntaket som er knyttet til optimalt helse varierer helt klart fra område til område og fra befolkning til befolkning og fra individ til individ.

Logisk sett er det beste man kan gjøre, å få målt ens plasma- eller serumselennivå for å se, hvor det ligger i intervallet mellom 60 og 170 mikrogram pr. liter, som er det område, hvor det ses en gradvis reduksjon i risikoen for prostatakreft [Hurst 2012].

Kilder

Haug, A., Graham, R. D., Christophersen, O. A., & Lyons, G. H. (2007). How to use the world’s scarce selenium resources efficiently to increase the selenium concentration in food. Microbial Ecology in Health and Disease, 19(4), 209-228.

Hurst, R., Armah, C.N., Dainty J.R., Hart, D.J., Teucher, B., Goldson, A.J., Broadley, M.R., Motley, A.K., Fairweather-Tait, S.J.  (2010).  Establishing optimal selenium status: results of a randomized, double-blind, placebo-controlled trial. Am J Clin Nutr, 91(4):923-31.

Hurst, R., Hooper, L., Norat, T., Lau, R., Aune, D., Greenwood, D. C., & Fairweather-Tait, S. J. (2012). Selenium and prostate cancer: systematic review and meta-analysis. The American Journal of Clinical Nutrition, 96(1), 111-122.

Outzen, M., Tjønneland, A., Larsen, E. H., Friis, S., Larsen, S. B., Christensen, J., & Olsen, A. (2016). Selenium status and risk of prostate cancer in a Danish population. The British Journal of Nutrition, 115(9), 1669-1677.

Rayman, M.P. (2019). Selenium intake, status, and health: a complex relationship.  Hormones, doi: 10.1007/s42000-019-00125-5. [Epub ahead of print].

Thomson, C.D. (2004). Assessment of requirements for selenium and adequacy of selenium status: a review.  Eur J Clin Nutr, 58(3): 391-402.

Tolonen, M. (1990). Vitamins and minerals in health and nutrition. New York: Ellis Horwood.

Informasjonen i denne artikkelen er ikke ment som legehjelp og bør ikke tolkes slik.

Legg igjen en kommentar

Din e-postadresse vil ikke bli publisert. Obligatoriske felt er merket med *