Mange mennesker i verden lever i regioner med selenfattig jord og følgelig med selenfattig mat. Kroppen kan ikke danne selen, som er et viktig ikke-metallisk sporstoff som vi trenger i små mengder. En nylig gjennomgang av selenstatus og risiko for kardiovaskulær sykdom tyder på at en serum selenstatus under 100 mcg / l er forbundet med økt risiko for hjertesykdom, redusert treningskapasitet, redusert livskvalitet og dårligere prognose [Al-Murbarak].
- Lavt inntak av selen betyr lav selenstatus.
- Tilstrekkelig selen er nødvendig for dannelsen av aminosyren selenocystein, som igjen er en vesentlig komponent i selenoproteiner.
- Lav selenstatus over lengre perioder kan sette personer i større risiko for hjerte- og karsykdommer, kreft og autoimmune skjoldbruskkjertelsykdommer.
- Tilstrekkelig seleninntak og status er nødvendig for god immunfunksjon og beskyttelse mot infeksjonssykdommer.
- De som er spesielt sårbare for lav selenstatus er vegetarianere og veganere, gravide og ammende kvinner, overvektige, hiv-pasienter, nyredialyse-pasienter og personer som får parenteral ernæring samt personer, som bor i selenfattige områder.
Hvor er selenstatus sannsynlig lav?
Stoffaneller og Morse gjennomførte en omfattende studie – 143 referanser – av selenstatus i Europa, Storbritannia og Midtøsten. De konkluderte med at seleninntak og -status generelt er suboptimal i land i Europa og Midtøsten med noe mer variasjon i Midtøsten. De rapporterte at suboptimal selenstatus er utbredt i hele Europa og Storbritannia, hvor østeuropeiske land har et lavere seleninntak enn vesteuropeiske land. I landene i Midtøsten fant de forskjellige resultater, som muligvis var forårsaket av forskjellige matvaner og forskjellig import i forskjellige regioner og innenfor forskjellige sosioøkonomiske grupper [Stoffaneller & Morse].
I store deler av Afrika og Asia (spesielt noen regioner i Kina, Sibir, Tibet og Korea) er det lavt seleninnhold i jord og mat. Likeledes har New Zealand, deler av Australia og deler av Sør-Amerika også selenfattige områder [Haug].
I USA har områder i vest, spesielt nordvest, nordøst og sørøst, ned til Florida en tendens til å ha lavere nivåer av selen i jorda enn i resten av landet [Ralston].
Derimot finnes det områder i verden med et uvanlig høyt seleninnhold i jorden; i Wyoming samt Nord- og Sør -Dakota i USA, i Enshi -regionen i Kina, i deler av Irland, Colombia og Venezuela [Haug ].
Merk: Mengden selen i verden er begrenset, og mye selen brukes til industrielle formål. Følgelig er gjødning med selen til jordbruksjorda i stor skala, slik det er gjort i Finland, ikke økonomisk mulig i de selenfattige områdene i verden [Alfthan; Haug]. Selentilskudd er en løsning med mindre avfall og mer bærekraft.
Hvorfor er tilstrekkelig selenstatus viktig?
Høyere selenstatus er forbundet med forbedret immunfunksjon og med et bedre forløp av virusinfeksjoner, inkludert progresjonen av HIV-infeksjon til AIDS. Høyere selenstatus er også forbundet med mindre risiko for noen kreftformer, med forbedret mannlig fruktbarhet, en høyere andel svangerskap samt lavere risiko for hjerte- og karsykdom [Mangiapane].
Selen er involvert i mange biologiske funksjoner, først og fremst som en del av aminosyren, selenocystein, som finnes i minst 25 selenholdige proteiner (selenoproteiner). Selenocystein er den grunnleggende byggesteinen der selen er inkorporert; selenocystein er avgjørende for den katalytiske aktiviteten til mange enzymer [Mangipane].
Noen selenoproteiner er bedre karakterisert enn andre. Blant de velkjente selenoproteinene er glutationperoksidaser, tioredoksinreduktaser, jodtyronin-dejodinaser og selenoprotein P.
Personer med lav selenstatus eller selenmangel kan ha dårlige fysiologiske reaksjoner på stress, inkludert oksidativt stress.
Merk: Oksidativt stress er definert som en ubalanse mellom produksjon av reaktive oksygenarter (frie radikaler) og antioksidantforsvaret [Betteridge].
Keshan-kardiomyopati og Kashin-Beck osteoartropati er eksempler på sykdommer som forekommer i selenfattige områder i Asia og som er spesifikt knyttet til lavt seleninntak [Delage].
Hvor mye selen er nok?
Det vanligste selenproteinet, glutationperoksidase-1, er avhengig av tilstrekkelig selenforsyning. Normal glutationperoksidaseaktivitet krever en serumselenverdi på minst 90-100 mcg / l [Duffield]. Selens viktige transportprotein, Selenoprotein P, som er det mest utbredte selenoproteinet i blodet, krever plasmaselennivåer på minst 125 mcg / l [Hurst 2010].
En metaanalyse av 12 studier med 13 254 deltakere (5007 tilfeller av prostatakreft) har vist en sammenheng mellom plasma / serumselennivåer og forekomsten av prostatakreft, hvor risikoen for prostata gikk ned med økende plasma / serum selen fra 60 mcg/l opptil 170 mcg/l [Hurst 2012].
Konsentrasjonen av serum / plasma selenoprotein P er følgelig en mer passende biomarkør enn konsentrasjonen av serum / plasma glutationperoksidase [Hurst 2012].
En gjennomgang av potensielle studier har vist at forholdet mellom konsentrasjonen av selen i blodet og risikoen for dårlig helse og økt dødelighet kan beskrives ved en U-formet kurve. Tilstrekkelig selenstatus – området der risikoen for dårlig helse og død er lavest – ser ut til å være i området 130 – 150 mcg/l serumselen [Rayman].
Hva slags selentilskudd gir antioksidantbeskyttelse?
Richie et al. gjennomførte en randomisert dobbeltblind, placebokontrollert studie av selengjærpreparater (inneholdende 200 eller 285 mcg / dag) og selenometionin (200 mcg / dag) gitt i 9 måneder til 69 friske menn. Compliance, det vil si etterlevelsen av ordinasjonen var høyt i alle grupper (> 95%).
Deltakernes plasmaselennivåer økte henholdsvis 93%, 54% og 86% etter ni måneder i henholdsvis selenometioningruppen og lavdose- og høydose gjærselengruppene. Plasmaselenkonsentrasjonen gikk tilbake til startnivået (baseline) etter en tre måneders utvaskingsperiode.
Forskningsdataene viste betydelige reduksjoner i biomarkører for oksidativt stress etter tilskudd med selengjærpreparater, men ikke med selenometioninpreparatet. Resultatene tyder på at andre selenformer enn selenometionin står for nedgangen i oksidativt stress [Richie].
Kilder
Al-Mubarak AA, van der Meer P, Bomer N. Selenium, Selenoproteins, and Heart Failure: Current Knowledge and Future Perspective. Curr Heart Fail Rep. 2021 Jun;18(3):122-131.
Alfthan G, Eurola M, Ekholm P, Venäläinen E-R, Root T, Korkalainen K. Effects of nationwide addition of selenium to fertilizers on foods, and animal and human health in Finland: From deficiency to optimal selenium status of the population. J Trace Elem Med Biol. 2015;31:142–7.
Betteridge DJ. What is oxidative stress? Metabolism. 2000 Feb;49(2 Suppl 1):3-8.
Delage B. Selenium. Oregon State University. Linus Pauling Institute. Micronutrient Information Center. 2014. Retrieved from https://lpi.oregonstate.edu/mic/minerals/selenium.
Duffield AJ, Thomson CD, Hill KE, Williams S. An estimation of selenium requirements for New Zealanders. Am. J. Clin. Nutr. 1999;70:896–903.
Haug A, Graham RD, Christophersen OA & Lyons GH. How to use the world’s scarce selenium resources efficiently to increase the selenium concentration in food. Microb Ecol Health Dis. 2007;19(4):209–228.
Hurst R, Armah CN, Dainty JR, Hart DJ, Teucher B, Goldson AJ, Broadley MR, Motley AK, Fairweather-Tait SJ. Establishing optimal selenium status: results of a randomized, double-blind, placebo-controlled trial. Am J Clin Nutr. 2010 Apr;91(4):923-31.
Hurst R, Hooper L, Norat T, Lau R, Aune D, Greenwood DC, Vieira R, Collings R, Harvey LJ, Sterne JA, Beynon R, Savović J, Fairweather-Tait SJ. Selenium and prostate cancer: systematic review and meta-analysis. Am J Clin Nutr. 2012 Jul;96(1):111-22.
Mangiapane E, Pessione A, Pessione E. Selenium and selenoproteins: an overview on different biological systems. Curr Protein Pept Sci. 2014;15(6):598-607.
National Institutes of Health. Office of Dietary Supplements. Selenium Fact Sheet for Health Professionals. 2021. Retrieved from https://ods.od.nih.gov/factsheets/Selenium-HealthProfessional/.
Ralston N. Selenium’s pivotal roles in relation to mercury exposure risks. EERC Conference: Promoting Healthy Communities. September 26, 2011.
Rayman MP. Selenium and human health. Lancet. 2012 Mar 31;379(9822):1256-68.
Richie JP Jr, Das A, Calcagnotto AM, Sinha R, Neidig W, Liao J, Lengerich EJ, Berg A, Hartman TJ, Ciccarella A, Baker A, Kaag MG, Goodin S, DiPaola RS, El-Bayoumy K. Comparative effects of two different forms of selenium on oxidative stress biomarkers in healthy men: a randomized clinical trial. Cancer Prev Res (Phila). 2014 Aug;7(8):796-804.
Informasjonen i denne artikkelen er ikke ment som medisinsk rådgivning og skal ikke tolkes slik.