Selen er et viktig mikronæringsstoff for oss mennesker. Det er en bestanddel av selenoproteiner, som vi har bruk for i vårt antioksidantforsvar og immunforsvar. Selenoproteinene glutathionperoxidase, thioredoxinreduktase og selenoprotein P er uten tvil de viktigste selenoproteinene [Alehagen 2014].
Varierende seleninnhold og inntak
Jordens innhold av selen og matinntaket av selen, varierer betydeligt verden over. Som følge av dette, varierer behovet for selentilskudd fra region til region. Generelt er seleninntaket lavere i Europa enn i USA; der er det også stor variasjon innenfor USAs grenser. Det sikreste å gjøre er å få tatt en analyse av seleninnholdet i plasma- eller serum.
Daglig minimumsinntak av selen
Professor Urban Alehagen, ved Linköpings Universitet I Sverige er ledende forsker på KiSel-10-studiet samt en av forskerne på Q-Symbio-studiet, Han anslåt at voksne har behov for minst 75-105 mikrogram selen daglig for å oppnå optimal plasmaaktivitet av selenholdige enzymene glutathionperoxidase og selenoprotein P [Alehagen 2014]. Professor Alehagen påpeker, at de nåværende estimater er at voksne har behov for et daglig inntak på 75-125 mikrogram selen for å oppnå en nedsatt risiko for kreft [Alehagen 2014].
Optimal form av selentilskudd
I KiSel-10-studien valgte professor Alehagen å bruke et organisk selengjærpreparat av farmasøytisk kvalitet, som inneholder flere selenformer [Alehagen 2014].
KiSel-10-studien var en fireårig studie, av effekten av et daglig tilskudd av selen og koenzym Q10 på hjerte-kretsløp hos eldre svenske borgere. Forskerne tildelte tilfeldig 443 undersøkelsesdeltakere til enten behandlingsgruppen, som mottok 200 mikrogram selen og 200 milligram coenzym Q10 daglig eller til kontrollgruppen som mottok matchende placebo-preparater.
Data fra KiSel-10-studien viste følgende signifikante resultater av tilskuddet med selen og koenzym Q10 sammenlignet med placebotilskuddene [Alehagen 2013; Johansson 2013]:
- lavere antall dødsfall fra hjertesykdom
- forbedret hjertemuskelfunksjon – dokumentert via ultralydsundersøkelser
- lavere plasmakonsentrasjon av en kjent biomarkør for hjertesvikt
Kombinasjon av selen og koenzym Q10
I KiSel-10-studien testet professor Alehagen og hans kollegaer hypotesen om at det kunne være en teoretisk fordel i å gi friske, eldre personer en kombinasjon av selen og koenzym Q10. Hypotesen var basert på fire kjente fakta:
- Det er en dokumentert spesiell biomedisinsk sammenheng mellom selen og koenzym Q10 i kroppen vår, slik at en lav selenstatus begrenser cellenes evne til å oppnå optimale konsentrasjoner av coenzym Q10 og derfor har cellene våre bruk for en tilstrekkelig mengde koenzym Q10 for å sikre en optimal funksjon av selen og selenoproteiner [Xia 2003; Nordman 2003].
- Pasienter som er diagnostisert med kongestivt hjertesvikt, har vist seg å ha lavere plasma-selenkonsentrasjon enn personer som ikke har kongestiv hjertesvikt [Le Bouil 1992]. Tilsvarende har pasienter med hjertesvikt vist seg å ha lavere nivåer av koenzym Q10 i hjertemuskelvev enn personer uten hjertesvikt [Folkers 1985].
- Fra ca. 20 års alderen synkoer egenproduksjon av koenzym Q10 med stigende alder. Det resulterende lave nivået er praktisk talt umulig å kompensere for i kosten. Derfor er det behov for tilskudd. [Kalén 1989].
- Statiner interfererer med dannelsen av selenoproteiner i kroppen og med dannelsen av koenzym Q10 [Alehagen 2014; Moosman 2004]
Kombinert tilskudd av selen og koenzym Q10
Hva har vi lært av forskningen som ble utført av professor Urban Alehagen og forskergruppen på Linköpings Universitet?
- Oksidativt stress, inflammatorisk sykdom og arterosklerose – disse lidelsene er alle forbundet med økt risiko for å dø av hjertesykdom, både iskemisk hjertesykdom og hjertesvikt [Alehagen 2014].
- Forskningsdata viser en signifikant sammenheng mellom nivået av oksidativt stress og nivået av inflammasjon, hvilket også er forbundet med en økt risiko for hjertesykdom [Abramson 2005].
- Selen er en av de viktigste antioksidantene i menneskekroppen; det er en bestanddel av selenoproteinene, som beskytter mot oksidative skader på cellene [Alehagen 2014].
- Det er spesielt biomedisinsk sammenheng mellom selen og koenzym Q10, idet hver er nødvendig i passende konsentrasjoner for en optimal beskyttelse mot oksidativt stress og inflammasjon [Alehagen 2014].
- Resultatet av den randomiserte, kontrollerte KiSel-10-studien viser, at det daglige tilskuddet med en kombinasjon av selengjær og farmasøytisk formulert coenzym Q10 reduserer mengden av biomarkører for både oksidativt stress og kronisk inflammasjon [Alehagen 2015
Kilder
Abramson, J.L., Hooper, W.C., Jones, D.P., Ashfaq, S., Rhodes, S.D., & Weintraub, W.S. (2005). Association between novel oxidative stress markers and C-reactive protein among adults without clinical coronary heart disease. Atherosclerosis, 178:115–21
Alehagen, U., Johansson, P., Björnstedt, M., Rosén, A., & Dahlström, U. (2013). Cardiovascular mortality and N-terminal-proBNP reduced after combined selenium and coenzyme Q10 supplementation: a 5-year prospective randomized double-blind placebo-controlled trial among elderly Swedish citizens. International Journal of Cardiology, 167(5), 1860-1866. doi:10.1016/j.ijcard.2012.04.156
Alehagen, U., & Aaseth, J. (2014). Selenium and coenzyme Q10 interrelationship in cardiovascular diseases – A clinician’s point of view. Journal of Trace Elements in Medicine and Biology, doi:10.1016/j.jtemb.2014.11.006
Alehagen, U., Lindahl, T. L., Aaseth, J., Svensson, E., & Johansson, P. (2015). Levels of sP-selectin and hs-CRP decrease with dietary intervention with selenium and coenzyme q10 combined: a secondary analysis of a randomized clinical trial. Plos One, 10(9), e0137680. doi:10.1371/journal.pone.0137680.
Alehagen, U., Aaseth, J., & Johansson, P. (2015). Less increase of copeptin and MR-proADM due to intervention with selenium and coenzyme Q10 combined: Results from a 4-year prospective randomized double-blind placebo-controlled trial among elderly Swedish citizens. Biofactors (Oxford, England), 41(6), 443-452.
Folkers, K., Vadhanavikit, S., & Mortensen, S.A. (1985). Biochemical rationale and myocardial tissue data on the effective therapy of cardiomyopathy with Coenzyme Q10. Proc Natl Acad Sci USA, 82:901–4.
Johansson, P., Dahlström, Ö., Dahlström, U., & Alehagen, U. (2013). Effect of selenium and Q10 on the cardiac biomarker NT-proBNP. Scandinavian Cardiovascular Journal: SCJ, 47(5), 281-288. doi:10.3109/14017431.2013.820838
Kalen A, Appelkvist EL, Dallner G. (1989). Age-related changes in the lipid compositions of rat and human tissues. Lipids, 24(7):579–584.
Le Bouil, A., Briand, P., Allain, P., Dupuis, J.M., Geslin, P., & Tadei, A. (1992). Plasma selenium in congestive heart failure. Clin Chem, 38:1192–3.
Moosmann, B. & Behl, C. (2004). Selenoproteins, cholesterol-lowering drugs, and the consequences: revisiting of the mevalonate pathway. Trends Cardiovasc Med, 14:273–81
Nordman, T., Xia, L., Björkhem-Bergman, L., Damdimopoulos, A., Nalvarte, I., Arnér, E. J., & Olsson, J. M. (2003). Regeneration of the antioxidant ubiquinol by lipoamide dehydrogenase, thioredoxin reductase and glutathione reductase. Biofactors (Oxford, England), 18(1-4), 45-50.
Xia, L., Nordman, T., Olsson, J. M., Damdimopoulos, A., Björkhem-Bergman, L., Nalvarte, I., & Björnstedt, M. (2003). The mammalian cytosolic selenoenzyme thioredoxin reductase reduces ubiquinone. A novel mechanism for defense against oxidative stress. The Journal of Biological Chemistry, 278(4), 2141-2146.
Informasjonen i denne artikkelen er ikke ment som legehjelp og bør ikke tolkes slik.