Selen er et viktig mikronæringsstoff. Det er avgjørende for liv, både for mennesker og dyr. Kroppen kan ikke danne selen, og er derfor avhengig av det selenet vi kan få fra kosten. I mange områder av verden er det for lite selen i jorden og i matvarene, slik at tilskudd derfor er nødvendig for å oppnå optimal helse.
Regioner med selenfattig jord
I mange områder av verden er innholdet av selen i jorden ganske lavt. I store deler av Asia, spesielt Kina, og i store deler av Europa, og midtøsten er det lave nivåer av selen i jorden.
Planter opptar uorganisk selen fra jorden og omdanner det til organisk selen. På den måten kommer selen inn i matkjeden. For eksempel spiser kuer gress som inneholder selen, og noe av dette selenet havner i kjøtt, og melk fra kuene. Folk spiser kjøttet og drikker melken. For lite selen i jorden betyr altså for lite selen i matvarene.
Det finske eksperimentet med å tilsette selen til gjødsel
I 1985 besluttet den finske regjeringen at det skulle tilsettes selen til all landbruksgjødsel. Bakgrunnen for denne beslutningen var en intens debatt, hvor fortalerene for selentilsetning presenterte data om de lave nivåene av selen i den finske befolkningen. Selennivået hos finske borgere hadde nådd et så lavt nivå, at helsemyndighetene i Finland var bekymret over farene ved selenmangelen.
Suksessen med selengjødselprosjekt i Finland
Tyve år senere, i 2005, sendte de finske myndigheter ut en rapport med en oppsummering av de første 20 årene med selengjødsel. De nye dataene viste at tilsetning av selen til lansbruksgjødning hadde vært en sikker og effektiv løsning på problemet med det finske folks lave selenstatus. Faktisk viste målingene av selen i blodprøver, i melkeprøver og i prøver av kjøtt en positiv tendens, unntatt innenfor økologisk landbruk, hvor bruken av kunstgjødning ikke er tillatt.
Ikke nok selen til å kopiere det finske eksperimentet
På tross av suksessen med det finske eksperimentet har ingen andre land i Europa tatt en lignende beslutning. En viktig årsak er at selen er et sjeldent sporstoff, og at det produseres relativt lite selen hvert år. Ut av den årlige produserte mengden går mesteparten til industrielle formål.
Det er helt enkelt ikke nok selen til rådighet til å berike all gjødsel som brukes i selenfattige land i verden i det omfanget finnene har gjort. Selen er såpass sjeldent at vi mennesker har bruk for å administrere bruken av det grundig, og bør begynne å opparbeide lagre av det til bruk for kommende generasjoner [Haug].
Anbefalt daglig tilførsel av selen fra maten
I dag er den anbefalte tilførselen av selen fra maten i USA, Canada og mange land i Europa, fastsatt til 55 mikrogram per dag. Det er den daglige mengden som menes å medføre optimal aktivitet av det selenavhengige antioksidantenzymet glutathionperoxidase.
Siden etableringen av denne grenseverdien for inntak, har selenforskerne pekt på at det kan være behov for et høyere inntak, grunnet en selenavhengig beskyttelse mot kreft og andre kroniske sykdommer. Det antatte gunstige nivået av selen i plasmaet ligger mellom 120 og 170 nanogram per milliliter [Hurst 2010]. Bevismaterialet fra Hurst’s forskning tyder på at vi har bruk for omkring 105 mikrogram per dag for å nå den nedre grensen av dette intervalet, og ca. 155 mikrogram per dag for å nå den øvre grensen av intervallet. Begge inntak er bra under den øvre tolerable grensen for daglig inntakelse fastsatt av det Europeiske Mattilsynet EFSA i februar 2006: 300 mikrogram selen om dagen.
Spesielle grupper med risiko for å få for lite selen
Selv med det anbefalte nivået på 55 mikrogram selen om dagen, kan det være spesielle grupper av mennesker med risiko for å få for lite selen i maten. For eksempel vil vegetarer og veganere sannsynligvis være i fare, fordi kjøtt, fisk, og meieriprodukter er viktige kilder til selen i maten.
En annen gruppe som kan være utsatt, er de som er følsomme overfor gluten og som derfor unngår kornprodukter. Korn ligger like under fisk og kjøtt fra pattedyr på listen over viktige kostkilder til selen.
Eldre mennesker som spiser mindre kan også være i fare. Røykere kan ha behov for ekstra selen. Også kroppsstørrelse og grad av mosjon kan påvirke den daglige, nødvendige mengden selen.
Selen, selenocystein og selenoproteiner
Selenoproteiner er proteiner i kroppen, som inneholder selenocystein, den 21. aminosyren. Selenocystein er selv avhengig av at det er selen til rådighet til dets dannelse. Forskere har identifisert 25 selenoproteiner, som spiller en rolle i menneskets helse. Disse selenoproteinene har mange biologiske funksjoner:
- Fungerer som antioksidanter, som beskytter cellene og DNA mot oksidativ skade
- Aktiverer skjoldbruskkjertelhormoner
- Styrker immunsystemet
- Beskytter prostata
- Støtter produksjonen av sunne sædceller
- Bidrar til hjernens utvikling
Selen og selenoprotein P
En av de viktigste selenoproteiner er selenoprotein P. Det er det mest utbredte selenoproteinet i blodplasmaet, som utgjør 25 – 50 prosent av den samlede mengden selen i plasma. Det er et viktig selenoprotein til beskyttelse av prostata. Det er en nyttig biomarkør for menneskers selennivå, fordi det er mer følsomt overfor lave og mellomstore nivåer av plasmaselen enn glutathionperoxidase er [Hurst 2010].
Dansk undersøkelse av menns selenstatus
I en dansk tverrsnittsundersøkelse av 27.000 menn, viste data at 80% av mennene hadde for lite selen i blodet til å optimere aktiviteten av selenoprotein P. Undersøkelsen som ble offentliggjort i British Journal of Nutrition i 2016, hadde til formål å se om et lavt selennivå utgjorde en helserisiko for danske menn. I undersøkelsen ble høyere nivåer av plasmaselen og selenoprotein P forbundet med lavere risiko for aggressiv kreft [Outzen].
Lav selenstatus og risiko for prostatakreft
Resultatene fra den danske undersøkelsen svarer til resultatene fra en tilsvarende undersøkelse foretatt i Holland. I den hollandske undersøkelsen viste data at høyere selennivåer i tånegler var forbundet med betydelige fall i risikoen for fremskreden prostatacancer. Selennivået i tånegler anses som en bedre langsiktet markør av selenstatus enn plasma- eller serumselen-nivåer [Geybels].
Resymé: Hva er selen?
Selen er et sjeldent og essensielt mikronæringsstoff som ikke syntetiseres i kroppen
Selen er et sjeldent mikronæringsstoff, som vi mennesker ikke selv kan produsere, og det er avgjørende for en god helse. Idet vi ikke kan syntetisere det selv, men behøver det, minner selen om et vitamin. Det har også egenskaper til felles med C-vitamin og E-vitamin i den forstand, at det tjener som en viktig antioksidant via dets deltakelse som komponent i selenoproteiner.
Selen brukes mest til industrielle formål
Selen er et biprodukt fra utvinning av kobber. Mesteparten av jordens selenressurser går til industriell produksjon av elektronikk, metal- og glassprodukter. For eksempel brukes selen til fremstilling av røde glassprodukter. Kun omkring 10% av verdens årlige produksjon av selen brukes til gjødsel i landbruket. Langt under 10% er til rådighet for bruk i kosttilskudd.
Selen er ulikt fordelt i verden
Den ulike fordelingen av selen i verden er et bekymrende problem. Nesten 70% av jordens selenreserver er konsentrert i fire land: Chile (25%), Russland (20%), Peru (13%) og USA (10%). Det er ingen kjente, store reserver noen steder i Europa. Reservene av selen er så relativt små, at noen forskere foreslår, at det nåværende forbruket av selen administreres nøye, og at det bør opplagres selen til bruk for kommende generasjoner.
Et passende seleninntak er nødvendig for en god helse
Forskning har vist at et tilstrekkelig inntak av selen er nødvendig for et godt cellestoffskifte, en sterk immunrespons, produksjon av sunne sædceller, beskyttelse av cellens DNA-struktur og funksjon, samt sunt hår og sterke negler. Noen epidemiologiske undersøkelser tyder på at en god selenstatus er knyttet til forebyggelse av kroniske sykdommer.
Kilder
Geybels, M. S., Verhage, B. J., van Schooten, F. J., Goldbohm, R. A., & van den Brandt, P. A. (2013). Advanced prostate cancer risk in relation to toenail selenium levels. Journal Of The National Cancer Institute, 105(18), 1394-1401.
Haug, A., Graham, R. D., Christophersen, O. A., & Lyons, G. H. (2007). How to use the world’s scarce selenium resources efficiently to increase the selenium concentration in food. Microbial Ecology In Health And Disease, 19(4), 209-228.
Hurst, R., Hooper, L., Norat, T., Lau, R., Aune, D., Greenwood, D. C., & Fairweather-Tait, S. J. (2012). Selenium and prostate cancer: systematic review and meta-analysis. The American Journal Of Clinical Nutrition, 96(1), 111-122.
Hurst, R., Armah, C. N., Dainty, J. R., Hart, D. J., Teucher, B., Goldson, A. J., & Fairweather-Tait, S. J. (2010). Establishing optimal selenium status: results of a randomized, double-blind, placebo-controlled trial. The American Journal Of Clinical Nutrition, 91(4), 923-931.
Outzen, M., Tjønneland, A., Larsen, E. H., Friis, S., Larsen, S. B., Christensen, J., & Olsen, A. (2016). Selenium status and risk of prostate cancer in a Danish population. The British Journal Of Nutrition, 115(9), 1669-1677.
Ansvarsfraskrivelse: Informasjonen som er rapportert i denne artikkelen er ikke ment som medisinsk rådgivning og bør ikke brukes som sådan.